let there be rock

AC/DC - Let There Be Rock

På torsdag holdt AC/DC sin første konsert i hjemlandet siden 2001. Gjett hvem som var der!

Tidlig på dagen kunne jeg merke at dette ikke var en hviken som helst dag. Overalt så jeg folk med AC/DC-logoen på t-skjorta. Da jeg kom til Etihad Stadium i seks-tida, like før dørene åpnet, var det som ventet allerede lange køer utenfor inngangene foran.

Å dra på konsert aleine kjennes litt rart, men nå var det 61 000 andre der jeg kunne bli kjent med, så jeg gikk stort sett bare rundt og pratet med folk. Da første oppvarmingsband, Calling All Cars, gikk på scenen og lyset i stadion ble slått av, innså jeg at jeg manglet noe. Halvparten av kveldens publikum hadde på seg røde, lysende djevelhorn. Jeg ga etter for gruppepresset og bladde opp 15 australske dollar for å sikre meg et par selv.

Litt seinere var det klart for kveldens andre oppvarmingsband, Wolfmother. Jeg fant meg en sitteplass med god utsikt og fulgte med. Bandet var solid live, og jeg ble særlig imponert av vokalist Andrew Stockdale. Bandet åpnet med Dimension fra debutalbumet, ei låt som tar deg med tilbake til 70-tallet, til tross for at Wolfmother oppsto i 2004. Åpningslåta på sisteplata Cosmic Egg, California Queen fulgte deretter. Låta hørtes ut som ei Black Sabbath-låt også live, men det gjorde naturligvis ingenting. Så fikk vi høre Woman og Joker and the Thief, to knallåter fra debutalbumet, før lyset igjen gikk på.

Etter at Wolfmother hadde gjort sitt, gikk jeg og satt meg ved siden av ei dame som antakelig var i slutten av 30-årene. Ved hennes side satt ei jente jeg tipper var 17 og et halvt. Etter å ha fortalt den voksne dama hvor jeg kommer fra i verden og hva jeg driver med her i Melbourne, spurte jeg henne om hun var konsert med søstera si. Det var populært.

Så ble lysene slått av. Jeg spratt ut av stolen og skyndte meg ned på bakkeplan for å finne meg en best mulig plass. De svære skjermene på hver side av scenen viste en animert film av et tog i full fart. Toget kolliderte med et brak, spektakulære pyroeffekter fulgte og så kom gutta på scenen. Etter togfilmen kom det ikke som noen stor overraskelse at første låt ut var Rock N' Roll Train fra sisteskiva, Black Ice. AC/DC har en låtliste de færreste band kan matche. Hell Ain't a Bad Place to Be, Back in Black, Big Jack, Dirty Deeds Done Dirt Cheap, Thunderstruck og Hell's Bells var noen av låtene som ble spilt. Høydepunktet for meg var klassikeren Let There Be Rock, der 55 år gamle Angus Young løp rundt og spilte gitar som om han skulle vært i midten av 20-årene.

Jeg flyttet meg mellom hver låt for å treffe nye folk, hovedsakelig godt voksne damer. Rutinen min var stort sett den samme hver gang. Først stilte jeg ved siden av den heldige dama og spilte litt luftgitar, så tok jeg av meg hornene og plasserte dem på hodet hennes og plutselig spilte hun også luftgitar.

Etter Let There Be Rock, gikk Angus og de andre av scenen, men de fleste skjønte at det var mer i vente. Fem minutter seinere kom det rød røyk fra scenen, og man trengte ingen doktorgrad i rock and roll for å skjønne hvilken låt som stod for tur. Et velkjent riff strømte ut fra høyttalerne og publikum var i ekstase.

Living easy, living free. Season ticket on a one-way ride.

Nå er Highway to Hell Bon Scotts låt, men Brian Johnson gjorde ikke skam på sin avdøde forgjenger. Konserten ble avsluttet med For Those About To Rock (We Salute You) og salutter fra kanoner på scenen. Terningkast 14.