out of the blue

Yann Tiersen - Comptine d'un autre été - L'après-midi

- All right, mate. Remember, push your hips forward and try to keep your legs together. Happy?

Fyren bak meg strammer selene mine. Jeg spør ham om det ikke er meningen at selene over skuldrene mine skal sitte litt strammere. Det er det ikke.

- No worries, mate.

Døra åpner seg og de andre forsvinner ut, én etter én. Jeg sitter med et bein på hver side av en benk som minner meg om de som var i gymsalen på barneskolen. Jeg trekker brillene over øynene og aker meg mot den åpne døra. Jeg tar tak i ei stang like over hodet mitt, holder så hardt jeg kan og stikker beina ut. Vinden river meg i ansiktet. Jeg kikker ned på de store, grønne slettene og vet at det er godt over 4000 meter ned dit. Så lukker jeg øynene, presser hoftene fram og hører en stemme bak meg, men får ikke med meg hva den prøver å fortelle. Alt blir plutselig helt stille. I hodet mitt finnes ikke en eneste tanke. Jeg blir presset ut og jeg kjenner at jeg faller.




Jeg åpner øynene igjen, utsikten er fortsatt den samme, men nå ser jeg ikke beina under meg. Svensken med kameraet på hodet ligger på magen like foran oss. Jeg ser inn i kameraet og prøver å se avslappet ut, men det er ikke så lett. I ørene suser det som det aldri har suset før og det kjennes ut som om ansiktet er i ferd med å løsne. Så får jeg signalet, to klapp på skuldra, og jeg bretter ut vingene.



Det hele føles som en drøm. Jeg smiler. Surrealismen har fanget frykten. Skyen under meg nærmer seg i en voldsom fart. Det er som i en bilscene fra en actionfilm der du ser det hele fra førerens posisjon. Men du kjører inn i en hvit sky i stedet for en mørk tunnel og kjenner vinden piske deg i ansiktet. Alt blir hvitt. Jeg er inni skyen.

Vel ute av skyen. Fart: 200 km/t ++

Så strammer det til på innsida av lårene og svensken suser forbi oss. Beina mine er under meg igjen og det bråker ikke lenger. Jeg ser ned på et bilde som strekker seg ut til horisonten i alle kanter. Det er et bilde av de grønne slettene, men på bildet er hustakene og trærne tydligere. Jeg tar over styrehåndtakene og svinger rolig. Vi flyter.

- How is it? spør stemmen bak meg.

Jeg sier noe om amazing, men jeg innser at ordene mine ikke er i stand til å beskrive følelsen, så jeg forteller i stedet at jeg egentlig er litt redd for høyder.

- I'm shit scared of heights, but this is different, svarer mannen med flere tusen hopp bak seg.

Vi flyter videre. Jeg gir fra meg styrehåndtakene og vi går etter hvert inn for landing. Vi nærmer oss bakken i ganske stor fart, men jeg stoler på at det kommer til å gå bra. Jeg løfter beina så høyt jeg klarer og vi lander mykt.