Fleet Foxes - Blue Ridge Mountains
Tasmania er Australias største øy og sørligste delstat. For ei uke siden hadde Niclas og jeg flybilletter dit, men ingen planer for hva vi skulle gjøre der. Da vi var vel framme på flyplassen ved Hobart, hovedstaden på øya, etter en fin flytur, foreslo jeg at vi kunne sjekke hvor mye det kostet å leie en bil. Prisene var overkommelige, så Niclas og jeg forlot flyplassen i vår klare preferanse, en hvit Huyndai Elantra.
Her poserer vi foran elantraen, men jeg innser i etterkant at bilen muligens skulle vært mer i fokus for at Huyndai skulle ønske å bruke bildet i en reklamekampanje.
På den sørlige halvkule er det snart vinter og Tasmania ligger nærmere sydpolen enn ekvator, så det ble en kjølig gåtur i Hobarts gater på fredagskvelden. Dagen etter hadde vi egentlig bestemt oss for å dra til Cradle Mountain, men fikk det frarådet med begrunnelsen om at det ville bety at hele dagen ville gå med til kjøring. Derfor dro vi i stedet til nasjonalparken Mount Field et par timers kjøring unna Hobart. På gåturen i Mount Field innså jeg at det var kommersielle grunner til at bortimot alle naturområder i Australia har fått benevnelse nasjonalpark. Det koster penger å bruke en nasjonalpark. Niclas og jeg måtte punge ut 24 australske dollar for besøket i Mount Field.
Fra Mount Field nasjonalpark.
Etter gåturen satte vi kursen nordover og i åttetida på lørdagskvelden endte vi opp i Campbell Town. Behovet for mat hadde begynt å melde seg etter mange timer uten, men vi var ikke spesielt optimistiske på vår leiting etter en spiseplass i spøkelsesbyen. Café 101 skulle til å stenge i det jeg fikk en fot innenfor. Karen som tok oss imot fortalte at kjøkkenet egentlig var stengt, men at han kunne lage et par sandwicher. Vi takket ja til tilbudet, bestilte hver vår foccacia med røkelaks og et par kopper med kakao og satte oss ned. Kaféen var overraskende fin og musikken som strømmet ut av høytalerne kunne vært plukket fra en spilleliste på iPoden min. Maten vi fikk var fantastisk. Forventningene vi hadde til kaféen før vi gikk inn ble overgått ganske greit, med andre ord.
Store deler av søndagen tilbragte vi i Freycinet nasjonalpark der vi fikk se Wineglass Bay. Etterpå kjørte vi sørover mot Triabunna, en ganske tilfeldig by vi fant på kartet. Bilradioen sto på under kjøreturen, og på et tidspunkt klarte vi å søke oss inn på en dansk radiostasjon – eventuelt en australsk der de fant det naturlig å snakke dansk. På sommerstid er det turistsesong på Tasmania, men nå for tida søker folk flest til andre steder, så det var på ingen måte spesielt livlig på øya. Det var det ikke i Triabunna heller, men på søndagskvelden var vi nok en gang heldige og fikk sjekket inn på et hotell der resepsjonen fortsatt var åpen kun fordi eierne hadde bestemt seg for å lage middag på hotellet. I mangel på alternativer brukte vi kvelden på å spille poker med sjetonger av cornflakes.
Wineglass Bay.
Kveld i Freycinet nasjonalpark.
Seriøs poker.
På mandag kjørte vi videre til Port Arthur, en liten by kjent for sine fangekolonier fra kolonitida. Plassen var ubeskrivelig kjedelig, så vi kjørte fort derfra igjen. På veien tilbake til flyplassen stoppet vi på en conservation park (bevaringspark?) for den tasmanske djevelen, også kjent som pungdjevelen, et utrydningstruet dyr som lever naturlig kun på Tasmania. Taz i Looney Tunes, serien vi kjenner blant andre Bugs Bunny (Snurre Sprett) og Daffy Duck fra, er faktisk en tasmansk djevel.
Post scriptum: Tassie er et kallenavn på Tasmania. Good on ya er et australsk uttrykk som betyr omtrent det samme som good for you. Det var vår faste replikk på turen.
Niclas/jeg uttaler seg/meg postivt om et eller annet.
Jeg/Niclas svarer: – Good on ya!
