Kings of Leon - Knocked Up
I uke 13 var det påskeferie fra universitetet. Her kan dere lese et utdrag om den fra dagboka mi. Ikke det at jeg skriver dagbok, men det er spennende å late som.
Fredag 2. april
Destinasjon: Brisbane, Australias tredje største by etter Sydney og Melbourne, lokalisert lengre nord på østkysten i delstaten Queensland. Reiste sammen med tre søte jenter, Jorinde og Merel fra Nederland og Karin fra Sverige. Brisbane var en fin by, men naturligvis et stykke unna melbournsk standard.
Merel, Jo og Karin i Brisbane
Lørdag 3. april
Bluesfest i Byron Bay, en liten kystby et par timers busstur sør for Brisbane. Klokka fire var det duket for et band som kaller seg GALACTIC (populært kalt CapsLock?), for anledningen akkompagnert av Cyril Neville fra Neville Brothers (Gary og Phil?), en rimelig dynamisk kombinasjon som leverte det som kan ha vært den mest funky konserten i verdenshistorien. Ikke det at jeg har så mye å sammenligne med når det kommer til utpregede funky konserter, men likefullt holder jeg den som en klar kandidat. Deretter dro jeg for å se Joe Bonamassa, en fyr som visste det å håndtere en gitar. Det John Petrucci gjør på ibanezen sin, gjør Joe på sin gamle stålstrenger. Konserten vil bli husket spesielt for den legendariske avslutningen der Joe og bandet glir inn i solopartiet på Dazed and Confused, Led Zeppelins klassiker fra 1968.
Her har Joe funnet fram den elektriske gitaren sin, en svart Les Paul. Det hadde vært noe, John? Jeg ble forøvrig først nektet inngang med kameraet mitt på grunn av den åpenbare problematikken knyttet til mitt utskiftbare objektiv, men jeg slapp inn mot at jeg lovet å ikke ta noen bilder. (Foto: Anders Gåre Søraunet. Anders Goes to Melbourne.)
Etterpå overtok den gamle blueslegenden John Mayall scenen. Dessverre var ikke konserten mye å skrive hjem om da John hadde byttet gitaren sin mot et keyboard, type skandinavisk danseband. Etter et kvarter med bluesinspirert dansebandmusikk dro jeg i stedet over til hovedscenen for å få med meg Newton Faulkner, mannen bak denne fantastiske versjonen av Massive Attacks Teardrop. Konserten var dessverre ikke like fantastisk. Orquesta Buena Vista Social Club var det neste bandet jeg så. God stemning, men jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet. I ettertid ser jeg at det kan henge sammen med at jeg generelt ikke er spesielt begeistret for latinamerikansk musikk. Et par timer seinere var det Jack Johnson sin tur, men fyren var omtrent like kjedelig live som han er på plate, så Jo og jeg dro i stedet til en annen scene for å få med oss Gypsy Kings. Smart move. Det var definitivt en kul konsert. Fem stykker på gitar og greier.
Søndag 4. april
Dagen ble tilbragt på stranda sammen med jentene.
Mandag 5. april
Hoppet i fallskjerm.
Tirsdag 6.april
Reiste til Airlie Beach med Adam.
Gutta fra Calcutta på bar i Airlie Beach. (Strengt tatt har Adam opphav i Bombay, men "gutta fra Bombay" er ikke spesielt catchy. Dessuten har ikke jeg noen tilknytning til Bombay.)Onsdag 7. april
Tidlig på morgenen gikk Adam og jeg gikk ombord på Wings II, en seilbåt som skulle ta oss med ut til Whitsunday Islands og The Great Barrier Reef. På grunn av noen gamle bagateller med lungene mine fikk jeg ikke lov til å dykke, men det var ingen som nektet meg å snorkle. På snorkleturen fikk jeg bekreftet at det er mange fisk i havet. Utgaver i alle regnbuens farger svømte rundt meg, tilsynelatende uanfektet av mitt nærvær. Onde tunger vil muligens hevde at jeg er ute av stand til å bedømme om alle regnbuens farger faktisk var representert, men i psykologifaget jeg tar her nede har jeg lært at opplevelsen av farger uansett ikke lar seg beskrive objektivt, så jeg velger å ignorere disse.
The Vikings og Adam på dekk. The Vikings er en duo fra Sarpsborg.
Ben er ikke fra Sarpsborg.
Torsdag 8. april
Wings II tok oss med til Whitehaven Beach, ei strand omtalt som verdens fineste. Den kritthvite sanden har et silisiuminnhold på 98 % og ble brukt i konstruksjonen av Hubble-teleskopet. Sandkornene var så små at de minnet mer om støvpartikler. Nå er sanden fredet, og det er på ingen måte billig å bli tatt med et lite glass Whitehaven-sand i lomma. (Derfor sørget jeg for å drikke opp glasset før jeg gikk ombord i båten. Lurt.)
Whitehaven Beach.
Endelig, tenker mange av dere nå. Endelig et bilde med noen skikkelige cumulusskyer på.
Fredag 9. april
Formiddagen gikk med til snorkling (eller dykking for de uten snorklelappen) før Wings II tok oss med tilbake til Airlie Beach.
Lørdag 10. april
I utgangspunktet hadde jeg ikke lagt noen planer for denne dagen, så da ble jeg med Rob på flytur over Whitsunday Islands i hans Tigermoth fra 1941, en dobbeltdekker med åpen cockbit.
Andrepilot Søraunet.
Whitehaven Beach sett fra tigermothperspektiv.
Flyturen ble avsluttet med at Rob la inn et par looper, hvilket var en brukbart kul opplevelse. På den negative siden kan det ha bidratt til at en runde med tømmerrenna i Kristiansand dyrehage ikke lenger vil gi meg det voldsomme adrenalinkicket som har gjort den kjent verden rundt.
Søndag 11. april
Flyr tilbake til Melbourne.
